10 utvalgte album innen progrock du skal høre før du dør

Progressiv rock er blitt et begrep som brukes mer i dag enn den gang fenomenet oppstod. Vi kan i dag skille ut en del plater og band og plassere dem i kategorien progrock. Om artistene fra 60- og 70-åra selv ville definert seg på samme måte er usikkert. Den gang falt det ganske naturlig å lage så berikende og fantastisk omfattende musikk som progrock jo er. I dag går derimot artistene inn for å gjøre noe spesielt ut av musikken under progparaplyen.

Siden vi da er inne på tema, får du her en liste over noen av de albuma fra starten av progeraen som vi mener du skal ha i hylla.

 

Nr. 10: Colosseum II – Strange New Flesh

Colosseum II - Strange New Flesh

Strange New Flesh er et ukjent album for allmennheten og det er i grunnen rart. Her finner du en rekke gode rock-, fusion-, og proginstrumentaler med ekstremt vakre gitarsoloer samt easy-vokaler alla Alan Parsons Project.

Colosseum II oppstod i ruinene av Colosseum, med John Hiseman, Gary Moore og Don Airey. Her er det naturlig å trekke paralleller til Emerson Lake and Palmer, men de viser seg å være en god del mer rocka. Lite indikerer at Gary Moore faktisk spiller gitar på denne plata. Det viser vel nok en gang at han er en undervurdert gitarist som behersker mange stilarter.

Dette er veldig lett jazzaktig progrock med en smak av Camel. Det kreves nøye gjennomlytting for å finne godt skjulte godbiter, men førstesporet burde ikke skremme bort noen. The Dark Side of the Moog er virkelig et instrumentalt mesterverk.

Rytme- og arrangementmessig holder de seg på samme nivå som for eksempel Yes, med lette overganger og lange mystiske sekvenser. Dette er en meget interessant plate som hører hjemme i proghylla.

 

Nr. 9: Savage Rose – Wild Child

the_savage_rose-wild_child

Danmark har fostret opp mange gode artister, og det dukker hele tiden opp nye. Blant deres nyere band kan både Mew og Volbeat nevnes, to band som har prestert enormt.

Men ingenting kan måle seg med Savage Rose, det kjente ikke-engelske, europeiske progrockbandet som allikevel er rimelig anonymt. Savage Rose ble formet i 1967, og spilte en type musikk som både den gang og idag kan betraktes som meget tung.

Det som bærer musikken mest, må være stemmen til Annisette Koppel (født Hansen), som rett og slett definerer noe av det folk flest forbinder med sekstitallskulturen. Om man mishandler en mellotron på det groveste og kjører på med enormt pompøse og sterkt melodiøse refreng som følger en kraftfull kvinnestemme som hyler av full hals, ja da har man det selvtittulerte debutalbumet til Savage Rose godt beskrevet.

Bandet, som kanskje er mest kjent for sin slager «Whild Child» fra 1973, forandret seg lite opp gjennom årene. Det er ingen tvil, når man hører gjennom debuten, om hvem dette er. Særtegnene er der, og oppskriften er uforandret på senere album. Kjedelig vil nok noen si, men for Savage Rose så fungerer det. Den spesielle måten de tar refrengene sine på, er så og si identisk på hver bidige låt. Det er sånn det skal være.

Savage Rose er meget rå progrock av ypperste kvalitet. Selv om de følger en slags oppskrift man kan si bandet kokte opp selv, så er det så ufattelig interessant å være lytter gjennom en plate som dette. Dette albumet, sammen med flere andre fra deres diskografi, anbefales på det varmeste for alle som liker progressiv rock med det lille ekstra.

 

Nr. 8: Rush – Exit… Stage Left

rush_exit-stage-left

Rush er en trio som høres ut som et seksmannsband. Selv om bandet har mange sterke studioalbum i katalogen sin, velger vi her å hente frem et live-album fra 1981. Først og fremst fordi Rush er velkjent for sine live-show, men også fordi Exit… Stage Left er blant de beste live-albuma som er gitt ut.

På denne konserten var artistene i Rush på toppen av sin karriere, men ser man på det enorme live-comebacket de gjorde på 2000-tallet kan det også trygt slå fast at de aldri forlot denne toppen.

 

Nr. 7:  Gun

Gun

Gun var et kortlivet band med brødrene Gurvitz, trykket Curtis for å skjule etnisk opphav i et jødehatende England, i spissen som fikk produsert og gitt ut to skiver.

Deres debut, bare kalt Gun, er virkelig en stor klassiker man bare må trekke frem. Omslaget er designet av den ikke ukjente mannen ved navn Roger Dean, og sangene virker så kjente og kjære det bare lar seg gjøre selv om man aldri har hørt dem før. Det var på høsten i 1968 at deres lille slager ” Race With The Devil” herjet listene i hjemlandet en kort stund.

Brødrene ble fort glemt for Gun, og bedre kjent i et bandprosjekt som kom senere, ” Baker Gurvitz Army”. Men man skal ikke undervurdere deres første album av den grunn. ”Gun” er noe av det heftigste som er å oppdrive av elektrisk gitarstøy på den tiden.

Grådig likt Barclay James Harvest geniale låtoppbygginger, skremmende mye til felles med alle de fengende Beatles-arrangementer fra samme tid uten at man kan kalle det plagiat, og ellers skikkelig fart og spenning. Albumet har alt og er verdt sin vekt i gull. Et tidlig innslag av progrock-aktig musikk som helt klart skal være med her.

 

Nr. 6: Sand – Golem

Sand (2) - Golem

Dette er enda et av de ukjente banda fra 70-tallet som aldri ble oppdaget for det de var. Golem som var deres andre utgivelse, er en kjempeskive.

Her får man servert lydeffekter og transformatoriske rytmespill man ikke trodde var mulig. Helicopter, med sitt ekstreme stereobilde som gir en holofonisk følelse av at du er omringet av propeller, får deg med en gang inn i rette stemning, og overraskelsene utover plata gir den ene a-ha-opplevelsen etter den andre.

Alt er mikset og sammensatt på en måte som gjør at en føler å aldri ha hørt maken tidligere. Følelsen «ja, så det er dette som er musikk» gjør seg tydelig gjeldende her. Få andre band er forunt den kreativiteten vi hører hos disse folkene.

Måtte de bli oppdaget av flere, for dette er rett og slett ren moro fra begynnelse til slutt.

 

Nr. 5: Jeff Wayne’s Musical Version of The War of the Worlds

jeff-waynes-musical-version-of-the-war-of-the-worlds-55ba00825ab68

40 år etter den berømte radioversjonen av H.G.Wells eventyr, War of the Worlds, gikk Jeff Wayne sammen med Rick Wakeman og David Bedford i studio og laget en musikalsk versjon av den kjente historien. Richard Burton, Julie Covington og Justin Hayward var også med på innspillingen, og Burtons sonare toner preger mye av det musikalske lydbildet sammen med keyboardet til Rick Wakeman.

Historien blir lest opp fortløpende tett fulgt av forskjellige melodiøse komposisjoner som legger stemningen på riktig hylle. Skremmende troverdige lydeffekter plasserer deg midt i hendelsesforløpet, og rockefoten holder seg sjeldent i ro grunnet de utrolig fengende rytmene.

For de som liker Yes og Wakeman er denne plata et «must», men er man allment interessert i progrock skal den også inn i hylla.

Nr. 4: Tangerine Dream – Stratosphear

Stratosfear

Instrumental rock på høyt eksperimentelt plan fra 1970’tallets mest bizarre undergrunnshjørner er ikke akkurat vanlig kost i den – ironisk nok – mangfoldige musikkverden vi kjenner til i dag, og man kan dermed ikke hevde at det er skadelig å forsøke og lukte litt på denne mer spesielle varianten av musikk.

Når du hører klikket fra platespilleren og ser armen svinge seg tilbake til holderen, så er du enten en av dem som reiser seg gladelig opp, luffer bort, snur platen og setter seg ned for å lytte en gang til. …bare en gang til, eller du kaster den i søpla. Dette er en god investering mener nå vi, men musikken faller dessverre ikke i god jord hos alle. Den hører allikevel hjemme på vår liste.

 

Nr. 3: Nektar – Journey to the Centre of the Eye

Nektar - Journey to the Centre of the Eye

Et band inspirert av artister i bredden fra Black Sabbath til David Bowie er interessant, spesielt når det slår fullt ut som på denne debutplata. Dette er skikkelig heavy progrock hvor bakmennene ikke er redde for å utforske nytt terreng. Spor to alene, Astronaut’s Nightmare, er noe av det beste Nektar har gjort. Det er umulig å sitte stille til et sånt stykke perfekt utført musikk hvis Nektars kreativitet ikke kjenner noen grenser. Nektar har klare røtter i engelsk samtidsmusikk og er et utforskende band. Du skal bare ha Journey to the Centre of the Eye i samlingen din.

 

Nr. 2: Van der Graaf Generator – H to He Who am the Only One

Van der Graaf Generator - H to He Who am the Only One

Bandet med det rare navnet trekker oppmerksomhet på grunn av navnet i seg selv, men skal ikke kimses av av den grunn. Engelskmennene med det tyske bandnavnets tredje album H to He Who am the Only One er et regelrett kunstverk. Har man litt kjennskap til holdningene og måten de oppførte seg på, hjelper deg også godt på den musikalske forståelsen.

En gal vokalist og vill saksofon løfter et ellers så grunnleggende bra band opp til et unikt nivå bare Van Der Graaf Generator befinner seg på. Skaff deg albumet først som sist.

 

Nr 1. Amon Düül II – Tanz der Lemminge

Amon Duul II - Tanz der Lemminge

Tanz der Lemminge, eller Lemmingdansen som vi tror det er på norsk, er det særeste du finner på denne lista. Og den troner også på førsteplass. «Hvorfor det?», kan du gjerne spørre. Vi skal forklare:

Amon Düül II lager lite tilgjengelig musikk. Vi er ganske sikre på at brorparten av menneskeheten på 70-tallet ville forkastet denne musikken etter få sekunders lytting. Og det er det som gjør det så interessant, for Amon Düül II har en inngangsbillett. For å få tilgang til deres fenomenale, musikalske univers må man være tålmodig og legge fra seg alle tanker om hvordan musikk egentlig skal fremstå. Dette er nemlig bandet som setter alle rammene selv. Det er kanskje en fremmed tanke i dag hvor folk hører på alt mulig rart, men da bandet oppsto i 1968 var det annerledes.

At det i det hele tatt fantes mennesker som våget å tøye strikken så langt som Amon Düül II gjorde, og i tillegg høste aksept og anerkjennelse, er intet mindre enn salig imponerende. Takket være den innsatsen skapte de en helt ny sjanger som vi i dag kaller Krautrock. Derfor havner et av deres mest epokegjørende album Tanz der Lemminge øverst på vår anbefalingsliste over 10 album innen progrock du skal høre før du dør.

Vi vil ikke si så mye mer om musikken på akkurat denne plata, det gjenstår nemlig for deg å utforske.