10 klassiske heavy metal-plater du må høre før du dør

Hva er vel mer klisjé enn en liste over album man skal høre før man dør? De finnes i hopetall, og Musikksmaken kan ikke være dårligere. Vi skal ikke bare presentere enda en liste over tidenes største plater, her tas det også frem kvalitetsalbum som gjerne utelates av andre.

Nr. 10: Scorpions – Fly to the Rainbow

scorpions_fly-to-the-rainbow

Scorpions var tidlige på en metal-lyd vi må kunne kalle en nær forgjenger av puddelrocken. Lys men ikke kastrat vokal, høyt tempo og melodiøst, en passe dose progressivt.
Deres andre album fra 1974 er verken kritikerrost eller en kassasuksess, og det hadde seg slik at Scorpions skulle slite lenge før de slo gjennom i vesten. Det betyr allikevel ikke at skivene fra 70-åra var dårlige, tvert imot. Mange fans vil trykke blant annet Fly to the Rainbow tett til brystet som en av favorittene, og i perspektiv av ettertiden kan man høre et banebrytende band som med stor kunstnerisk frihet produserte fantastisk musikk. Fly to the Rainbow må bare høres. Vi aner noen likheter med andre tyske band fra denne tiden som virtuositeten og drivet til Eloy og kreativiteten til Amon Düül II, dog Scorpions var mye mer strukturert i sin fremførelse.

Nr. 9: Rainbow – Rainbow Rising

rainbow_rainbow-rising

En av heavy metal-scenens største og mest karakteristiske stemmer, Ronnie James Dio, får fri utfoldelse her. Kombinert med Tony Careys energiske orgel og Ritchie Blackmores visjon om å være et symfonisk rockeband er resultatet imponerende. Dette er en svært fargerik og spennende plate hvis produksjon er tilnærmet perfekt. Man bør ikke kjede seg et eneste sekund med denne på anlegget, og det er et underverk at hele den massive opplevelsen Rainbow Rising gir lytteren bare er fordelt på fattige seks låter.

Nr. 8: Deep Purple – Made in Japan

Deep_Purple_Made_in_Japan

Man kommer ikke utenom disse gutta. 15. til 17. august 1972 sto Deep Purple på scenen i Osaka. Konserten ble mikset og gitt ut i desember samme år, og resultatet er deres beste album. Musikken til Deep Purple kommer ikke i full blomst på et vanlig studioalbum grunnet den ekstreme energien de utøvde på scenen. Dette mageslaget av en plate kan man ikke overse.

Nr. 7: Black Sabbath – Heaven and Hell

black_sabbath-heaven_and_hell

Det er noen som mener at Black Sabbath uten Ozzy Osbourne er som en kirke uten orgel, men sannheten er at flere av platene som ble gitt ut etter at han forlot bandet i 1979 er meget sterke. Heaven and Hell med Dio bak mikrofonen var en suksess og et album alle bør lytte gjennom. Låtene er velskrevet, melodiene solide, og resultatet er både vakkert og fengende.

Nr. 6: Uriah Heep – The Magician’s Birthday

uriah_heep-the_magicians_birthday

Albumet The Magician’s Birthday fra 1973, det femte i rekken, oppsummerer de første årene til det britiske bandet Uriah Heep. Her brukte Ken Hensley og gruppa hele spekteret de hadde opparbeidet seg etter fire år med konserter og like mange plateinnspillinger. Om Uriah Heep ikke akkurat var banebrytende for andre band på den tiden, så hadde de sine egne idéer som helt klart kommer til uttrykk. Her danser el- og kassegitarer mellom klassisk engelsk folk og røffere progrock. Dette er noe av det beste Uriah Heep har gjort.

Nr. 5: Led Zeppelin

Led_Zeppelin-Led_Zeppelin

De var ikke først ut på Heavy Metal-stilen, men helt sikkert er det at det var betydningsfullt. Hører man godt etter finnes det mange fellestrekk mellom vokalene til Robert Plant og Ozzy Osbourne, og i hver sin leir formet Led Zeppelin og Black Sabbath nye veier i rocken. Led Zeppelin fant mye inspirasjon i bluesen, noe debutalbumet bærer preg av. I tillegg tar det innimellom helt av, og Jimmy Page kan ikke annet en regnes som gitarguden innen tungrock-sjangrene.

Nr. 4: Iron Maiden – Killers

iron_maiden-killers

Iron Maiden tok stilen fra Heavy Metal-scenen på slutten av 70-tallet til nye høyder. Sterkt inspirert av Black Sabbath, Judas Priest og Deep Purple klarte Iron Maiden likevel å være nyskapende. De tegnet et klart og energisk lydbilde med et høyere tempo, selv om doomen lurer i bakgrunnen. Dette sammen med det teatralske fanget ungdommens interesse, og Iron Maiden var blant 80-tallets største rockehelter. Killers-albumet er spesielt, det innehar en klassisk stil og et Iron Maiden-band som ikke har sluppet taket på 70-tallet enda, det ble utelukkende skrevet av Steve Harris, og vokalisten Paul Di’Anno var forsatt med.

Nr. 3: Diamond Head – Am I Evil

diamond_head-am_i_evil

Bandet som aldri fikk den oppmerksomheten de fortjente ga i 1987 ut et rått og upolert album som hører hjemme på samme hylle som Iron Maiden, Metallica og AC/DC. Låtene ble faktisk spilt inn mye tidligere, men MCA hadde tvunget dem til å myke opp stilen da de spilte inn Borrowed Time i 1982. De første innspillingene var røffere og kom først frem i dagen da de samme låtene ble relansert på ny label.

Nr. 2: Alice Cooper – Killer

alice_cooper-killer

Alice Cooper, artisten og bandet som er kjent for parodier, horror og halshugging på scenen, ofte humoristisk musikk som ikke er alvorlig nok til å kunne tas seriøst. Det er kanskje bildet Alice Cooper tegnet for massen. Det er dog ingen grunn til å overse dem, og i 1971 spilte de inn et episk og tungt album uten sidestykke. Bob Ezrin klarte her å ramme et heller vilt og løssluppent band inn i struktur, og hentet frem det beste i dem.

Nr. 1: Black Sabbath

black_sabbath

Vi kommer ikke utenom historiens viktigste skive, debuten til Black Sabbath. Spilt inn i 1969 på 12 timer, imponerende godt fanget av produsenten Rodger Bain. Det var her det hele begynte, musikken som har skylda for Death Metal, Black Metal, Doom Metal, Trash Metal, Groove Metal, Glam Metal, Power Metal, Speed Metal, Extreme Metal osv. osv. Dette historiske dokumentet skal du ha i platesamlingen din – ferdig diskutert.