5 psykedeliske skiver du skal høre før du dør

Vi har plukket ut fem psykedeliske skiver, det meste utenfor mainstream-kategorien, som en hver seriøs (les: uhøytidelig) musikkinteressert skal høre i løpet av livet.

Nr. 5: The Mops – Psychedelic Sounds In Japan

Psychedelic Sounds In Japan

Ingen skal nekte for at Japansk kultur er alternativ og annerledes; samtidig kan japanere gjerne plagierer amerikansk og europeisk kultur. Det spesielle er bare at plagiatet ligger foran oss i tid.

Tar man et dypdykk på internett etter japansk film og musikk oppdager man ofte stoff som ikke har vært så lett tilgjengelig før i tiden. I dag har vi tilgang til alt takket være nettet, selv om det kryptiske språket fortsatt er en liten hindring. Det er særlig populært med japansk anime (dramatiserte tegnefilmer) og speedpop, men folk skal vite at det kom ut interessante ting der før også.

The Mops ga ut sin debutskive i 1968 med det treffende navnet Psychedelic Sounds In Japan. Det er skikkelig artig musikk å høre på, selv om kvaliteten ikke er den beste. Det høres til tider ut som et typisk amerkansk garasjebands dårlige opptak på sliten båndopptaker, men det musikalske veier opp for det. Riktignok skjønner man ikke et kvekk av hva dem synger om, dog det dukker opp engelske ord her og der… ja, kanskje alt er engelsk, men å lytte til diverse helsprø gitarstykker og luftig tromming er underholdende nok.

Det var ikke bare amerikanerne som behersket psykedelia på den tiden, japanerne var der dem også men ble dessverre lite hørt. Albumet, som er så og si umulig å få tak i, er en artig sak man bør forsøke å anskaffe til sin kolleksjon av sjeldne plater.

Nr. 4: Red Krayola – The Parable of Arable Land

The Parable of Arable Land

Det psykedeliske bandet Red Krayola fra Texas fikk, utrolig nok, lov å slippe ut et album. Resultatet var mildt sagt spesielt.

At de fikk gitt ut denne skiva skyldes nok i all hovedskap god hjelp fra vokalist Mayo Thompsons venn Roky Erickson. En signering hos International Artists, samme label som Ericksons 13th Floor Elevators brukte, førte til bandets debutalbum i 1967.

Bandet var kjent for å spille akkurat det som passet dem, når det måtte passe dem. Improvisasjonen var til stede både på scenen og i studio, og det meste ble spilt inn helt tilfeldig der og da. Det kan trygt kalles «Rett fra levra»-musikk. Utrolig nok holdt de det gående til langt utpå 2000-tallet.

Albumet er ofte omtalt som spådommen av 80-tallets punk og ’new wave’, mens andre hevder at musikken var rent søppel og at ingen av artistene verken kunne spille på, eller visste hva et instrument var. Sant nok så er det umulig, den dag i dag, å påvise noen som helst form for instrumental fremførelse som går etter boka. Men det låter ikke ille av den grunn, heller tvert imot. Musikken er så ute av all fornuftig sammenheng at det fortsatt oppleves futuristisk.

Red Krayola på scenen i 2008
Red Krayola på scenen i 2008

Samtidig ble den herlige psykedeliske sounden fra 1967 fanget opp også her, og man skjønner at Pink Floyd var langt i fra alene om å slippe et eksperimentelt psycho-pop-album av høyt kaliber det året. På «The Parable of Arable Land» kan man nemlig høre mange likhetstrekk med Pink Floyds debut «The Piper at the Gates of Dawn»..

Red Krayola tok eksperimentering opp på et helt nytt nivå, muligens høyere opp enn noen andre har gjort etter dem. Det er allikevel laget lignende musikk, iallefall lignende noen av de tusen fragmentene man snapper opp på denne skiva, i nyere tid.

Kaizers Orchestra, White Stripes og Tom Waits har til gode å benekte bekjentskap med dette spesielle albumet. Deres desidert beste låt her er «Hurricane Fighter Plane».

 

Nr. 3: Dukes of the stratosphear – Chips from the chocolate fireball

The_Dukes_Of_Stratosphear-Chips_From_The_Chocolate_Fireball

På midten av åttitallet eksperimenterte XTC med fascinerende psykedelisk musikk som de senere festet til mesterverket ’Skylarking’.

Mens ’Skylarking’ ble fylt opp med frodig pop som minnet om en blanding av ’The Beatles’ og ’Beach Boys’, var det generelt sett en nøktern affære ettersom de bestemte seg for å legge igjen mange av de lettere sangene fra albumet på b-sider og kommende plater. I løpet av denne tiden bestemte de seg for å utvikle alteregoet ’Dukes of Stratosfear’, en måte å la deres ville begeistring ovenfor psykedelia løpe fritt. Både EP’en ’25 O’clock’ og LP’en ’Psonic Psunspot’, samlet på en disk ’Chips From the Chocolate Fireball’, fanget lyden av sekstitallets psykedelia ganske bra.

Alle de klare detaljene fra fuzz til klang og ekko var på plass. De ble sett på som et rølpeband, men det som gjør ’The Dukes…’ til noe langt mer enn et komisk prosjekt, er at sangene deres faktisk er noen av de beste poplåtene XTC har skrevet. Denne skiva er blant de bedre psykedeliske utgivelsene, og det er bare å ta av seg støvet og bøye hatten for låter som ’25 O’clock’, ’The Mole from the Ministry’ og ’You’re a good man Albert Brown’.

 

Nr. 2: Ummagumma (1969)

pink_floyd-ummagumma

Ummagumma er et merkelig album. Man kan trygt si at Pink Floyd var i det eksperimentelle hjørnet.

Dette er det alle første dobbeltalbumet som Pink Floyd ga ut, og det er et meget interessant et. Albumet er delt i to med en live- og en studiodel hvor alle medlemmene har skrevet hver sine låter på studiodisken.

Når det gjelder live-delen er dette et av få offisielle live-dokumenter fra tiden før The Wall. Det finnes noen uoffisielle utgivelser av god kvalitet, som BBC-sessions og en radiosending fra Hamburg, men livedisken på Ummagumma er altså unik i offisiell sammenheng.

Et stort høydepunkt er avslutningen på låten av «A Saucerful Of Secrets» hvor Wright tangenterer en vakker melodi på orgelet og Gilmour følger sakte men sikkert på med gitar og nynning. Dette gjøres mye bedre her enn på studioversjonen fra albumet ved samme navn.

På «Careful With That Axe, Eugene», aldri gitt ut på studioalbum, bygges musikken opp til et energisk høydepunkt. Gilmour trør til med en gitaren og Waters skriker av full hals. Dette er det nærmeste Pink Floyd kom Heavy Metal-sjangeren som var i oppblomstringsfasen det året.

Studio-delen er ikke for alle., og det er derfor plata hører hjemme på denne listen. Her veksles det mellom lave, svake toner og plutselige utbrudd som kan skremme alt på to og fire bein. Det er dramatisk allerede i første låt hvor Wright også viser seg som en habil låtskriver. Tidligere hadde han bare laget britisk kjøkkenradio-musikk.

Fra venstre Roger Wates, Nick Mason, David Gilmour og Richard Wright i 1971
Fra venstre Roger Wates, Nick Mason, David Gilmour og Richard Wright i 1971

Waters glimter til med en ballade om svaner, en rennende elv og et vakkert landskap på «Grantchester Meadows» – stedet hvor David Gilmour vokste opp. Låten avsluttes av holofoniske lydeffekter med en flue som surrer rundt i rommet. Brått høres tunge skritt ned en trapp, og en noen som slår en flusesmekke febrilsk rundt om kring til det summingen stopper.

Neste låt er sært. Det lengste navnet på noen Pink Floyd-låt, «Several Species Of Small Furry Animals Gathered Together In A Cave And Grooving With A Pict «, består utelukkende av lydeffekter. Anbefales ikke for syrehoder som vil unngå det vi kaller «Bad Trip». Denne låten gir garantert utslag.

Den sterkeste delen er stykket på tre sammenhengende spor Gilmour kokte i hop. Balladen i midten av The Narrow Way-serien er en låt med stort potensiale. Mason avslutter med noen sterkt psykotiske trommevirvler og dunking på all slags inventar.

På Ummagumma får du servert originale saker som så ikke er laget etter oppskrift.

Nr. 1: Robert Calvert – Captain Lockheed and the Starfighters

Captain_Lockheed_and_the_Starfighters

Så til nummer en. Dette er vel fortjent, for i 1974 så en av tidenes beste neo-psykedeliske skiver dagens lys. Her blir det ikke sunget om hagenisser, hobbiter eller verdensrommet. Nei, tema for albumet er fly-maskiner.

Hva skal man si om et album som dette? «Et funn av de sjeldne», «sterkt materiale, sterkt undervurdert», «tidenes konseptalbum», «stor opplevelse fra start til slutt». Frasene er mange, og alle er verdige dette trollet av en underholder. 1970-tallet er fullt av gull, og med tanke på de store mengdene med musikk som ble laget i alle verdens land, er det ikke rart at mye bra forsvant med tiden som gikk. «Captain Lockheed and the Starfighters» er helt klart et slikt stykke.

Den Sør-Afrikanske poeten Robert Calvert, som forlot verden i 1988, var en stund hovedvokalist i det ikke ukjente bandet Hawkwind, og han tok med seg den velkjente lyden videre inn i sine soloprosjekt. På denne platen, som må regnes som et av hans største mesterverk, blandes det typiske lydbildet hans med satire som omhandler det tyske flyvåpenet Luftwaffe. Resultatet er formidabelt og fungerer som et godt og unikt konsept. Man kan trygt si at Hawkwind møter Monthy Pyton, for det er slik en herlig britisk humor som presenteres.

Viv Stanshall, som spilte i Bonzo Dog Doo Dah Band, er med på å gjøre disse totalt absurde dialogene med overdreven tysk aksent som løper underveis, og som gjør lytteropplevelsen både rik på inntrykk og hysterisk morsom.