Alice Cooper – Paranormal (2017)

Forventningene når gamle artister gir ut nye album er sjeldent store. Alice Cooper har spydd ut en mengde plater av varierende kvalitet siden hans siste comeback i 1991, og det er seks år siden forrige utgivelse «Welcome 2 my Nightmare» – som for øvrig var en knakende god skive.

Paranormal er i samme gate. Som forgjengeren er stilen klassisk, og han har heldigvis forlatt den brutale metal-stilen som var gjeldende på platene fra 00-tallet som ikke passet så godt sammen med det gamle, gode Alice Cooper-konseptet. Han hadde en tilsvarende utskeielse i 1986 og 1987, men hentet seg den gang fort inn igjen med «Trash» i 1989.

Det nyeste albumet, som ble sluppet i dag, bærer preg av høy kvalitet med den velkjente Bob Ezrin bak produksjonsspakene. Her kommer låter som høres ut som ekte Cooper-klassikere som modne kongler deisende i hodet. Det kan trekkes likeheter til enkelte album fra starten av 80-tallet som «Special Forces» og «Flush the fashion» men også «The Last Temptation» fra 2004. Og dessuten er det en bonusdisk med to låter skrevet og fremført av de gjenlevende medlemmene fra originalbandet. De har ikke jobbet sammen med nytt stoff siden «Muscle of Love» i 1974.

Det er som vanlig noen sterke høydepunkt og samtidig en del svakheter. «Fallen in Love» er et eksempel, en rett frem blues-rytmisk Cooper-sviske som får et middelaldersk publikum på låvedansen i gang. Den fungerer, men er ikke akkurat noe kunstverk. Sporene som stikker seg frem derimot er tittelkuttet «Paranormal», Sabbath-aktige «Fireball» og «The Sound of A», en slags krysning av «DaDa» fra 1983 og Pink Floyds «The Wall» fra 1979. Dessverre er det alt for mange nøytrale og enkle låter til at Paranormal kan hevde seg blant de store platene til Alice Cooper som «Killer», «Love it To Death», «School’s Out» og «Welcome to My Nightmare». Men aldri si aldri, vi har bare spilt gjennom det et par ganger. Det kan jo være at det vokser.

Ja, og nevnte vi det beste av alt? Etter disk en og de to bonussporene fra originalbandet følger en live-bit med sangene No More Mr. Nice Guy, Under My Wheels, Billion Dollar Babies, Feed My Frankenstein, Only Women Bleed og School’s Out fremført i 2016 av originalbandet i sin helhet.

Vi velger allikevel å hevde at dette er en plate for fansen, og ikke noe mer. Den vil trolig bli stille forbigått som alt det andre Alice Cooper har gitt ut siden den enorme suksessen «Hey Stoopid» i 1991.