Eloy – Power and the Passion (1975)

Denne episke skiva, selv om den er enormt bra, har ofte kommet litt i skyggen av «de tre store» som kom etter: Dawn, Ocean og Silent Cries and Mighty Echoes.

I år har denne skiva vært fast følgesvenn i bilen frem og tilbake på jobb, og jeg har rett og slett blitt utrolig glad i den. Greit nok at både produksjonen og delvis også komposisjonene er litt tamme
i forhold til hva som skulle komme, men den er full av fortellerglede, spilleglede og selvtillit.

I mine ører er det særlig to spor som skiller seg ut, og som på sett og vis bar bud om hva som skulle komme: den episke ”Love Over Six Centuries” og den melankolske avsluttningslåten ”Bells of Notre Dame”
The power and the passion er et ektefødt konseptalbum som forteller historien om en ung mann ved navn Jamie som reiser tilbake i tid og forelsker seg i Jeanne.

Deretter blir det en noe forvirrende fortelling om dop, trollmenn og lensherrer i krig, før Jamie vender tilbake til 1975 uten Jeanne.

En litt stotrende historie, som uansett går rett hjem hos meg. Kanskje litt klisjéaktig, men jeg følger og føler Frank Bornemanns (Jamies) sorg og melankoli gjennom hele plata. Jeg har lest andre steder at plata har for mange repetitive partier, men det er akkurat dette som gjør dette til en stor plate i mine ører. Frank Bornemann og kompani skaper en ro og kontroll som stabiliserer og utjevner de svakere partiene på skiva. Love Over Six Centuries er selve juvelen her. Den inneholder et langt parti hvor Jamie og Jeannes dialog flyter oppå et teppe av jevn bassgang og keyboard.

For meg er dette kanskje Eloys aller beste låt, og jeg blir nesten forelsket selv når jeg hører Mary Davis-Smiths (Jeannes) sensuelle og myke stemme.

The Power and the Passions største svakhet ligger i lydproduksjonen. Jeg oppfatter lydbildet som flatt og tørt sammenlignet med for eksempel Ocean, men det legger ingen demper på kjærlighetsforholdet som har oppstått mellom meg og skiva i 2005.

Denne artikkelen ble publisert første gang 5. januar 2006.