Manowar – Gods of War (2007)

Den første av fire episke album er nå spilt inn, sluppet i butikkene og signert Manowar. Tungmetallgudene er tilbake med et album som skiller seg kraftig ut fra tidligere utgivelser.

Det har vært en del kniving rundt hvilken sjanger Manowar hører til, er de heavy metal eller er de power metal. Den diskusjonen skal vi ikke gå så veldig inn på, men ved denne utgivelsen vil de nesten krangle seg inn blant filmmusikken også.

Halve «Gods of War» består nemlig av episke fortellinger, og noe som kan høres ut som opplæring innen norrøn mytologi. Bandet har gjort noe utenkelig for Manowar å være med sin nye skive. De har gitt ut et album som faktisk serverer særdeles lite metall.

 

http://creativecommons.org/licenses/by/3.0/
Pressefoto av bandet fra 2012 – Lisens: Creative Commons

Hvor er metallen?

Albumer er hele en time og tretten minutter langt. Saken her er at største delen av disse minuttene ikke er typisk Manowar-musikk. Selv er jeg en stor tilhenger av bandet og danset rundt som en liten jente da jeg tilfeldigvis fikk fatt på tinnboksversjonen av utgivelsen. Men overraskelsen var stor da jeg puttet skiva i stereoen. Ikke bare var de første ti minuttene av CD-en helt uten tungmetall, men vokalen til Eric Adams var nesten helt fraværende på disse minuttene også.

Manowar har nemlig hyret inn et mannskor og et symfoniorkester for å akkompagnere metallgudene på denne utgivelsen. Og det merkes. Det er kun et par av de rene metallsporene som ikke har prektig støtte av kor og orkester, mens alle de andre låtene er besudlet av orkestermusikk.

Om «Gods of War» hadde blitt blandet inn i filmmusikken til «Ringenes Herre» ville jeg mest sannsynlig ikke merket forskjell før etter ti minutter ut i skiva, og om vi trekker ifra de 6-7 tungmetallsporene som er på denne utgivelsen, ville all musikken passe perfekt til en episk middelaldersk krigsscene. Nå virker det også som om Manowar følte at det ble litt lite metall på denne skiva selv og at de derfor la til bonus-sporet «Die for Metal».

Rett skal være rett. Det her fungerer faktisk utrolig bra. Jeg fikk ikke noe i nærheten av hva jeg forventet, da jeg plukket opp «Gods of War» tinnboksen, men herlighet så mektig denne skiva er. Siden dette er en episk utgivelse har jeg kommet fram til at det absolutt ikke var noe feiltrinn av Manowar å produsere CD-en slik de har gjort ved å ha symfoniske og rolige låter blant tungmetallen. Dette forsterker følelsen som tungmetallen gir, og at Eric Adams synger bedre enn noen gang er heller ingen hake.

Det er umulig å ikke nevne det symfoniske ved «Gods of War», men nå føler jeg at det har fått sine femten minutter i rampelyset. Nå er det de få kraftsalvene av metall-låter som skal få litt heder og ære. Manowar har enkelt og greit aldri vært kraftigere, musikken er så tung at det føles som om noen slår på trommehinnene med slegge for hvert basstrommeslag. Denne skiva er slagkraft i et nøtteskall, for jeg er overrasket over at vinduene ikke har bristet.

Jeg brukte ganske lang tid på å virkelig godta «Gods of War», men nå som den virkelig sitter, ja da er den nær et mesterverk å være. Men det er helheten. Om du kjøper denne skiva kun for å høre de typiske Manowar-skrikene til Eric Adams er dette feil skive. Det samme om du ønsker deg hardcore power metal i en time og et kvarter. Men konklusjonen min blir allikevel at denne skiva helhetlig sett er et knallkjøp, som jeg vil anbefale de fleste. Manowar har aldri vært bedre og jeg gleder meg veldig til oppfølgeren kommer! Da gjenstår kun en ting å si: Hail Gods of War!