Motstøy: Dag 2

Første dag på festivalen var en sukses, og nå står omtalen for dag to for tur. Kveldens store høydepunkt var selvfølgelig det for anledningen hjemkommende bandet Emperor.

Først ut på andre dagen på MotStøy var Fracture. Dette bandet spiller progmetal med mye thrash-aktige riff. Det er en ganske fersk gjeng, men de er likevel interessante.

Bandet hadde energi, men de kunne nok vært en del bedre på akkurat det punktet. Ikke det mest imponerende på festivalen, men bra for et såpass ferskt band. Fracture er et spennende band som er verdt å følge med på i tiden fremover.

Gromriff på gromriff

She Said Destroy er et band som kjører en særegen ekstremmetall-stil. Her var det tunge metallriff og growling så det holdt. Bandet var fast og leverte gromriff på gromriff, og i tilleg hadde de mye liv i seg. Det ble litt sving i publikum men ikke noe særlig mer enn man burde forvente så tidlig på kvelden. En god konsert fra et godt band.

Circus Maximus er et av bandene som surfer på progmetall-bølgen i Norge. Jeg hadde positive forventninger til dette bandet, men ble rimelig skuffa. Bandet har levert en god studioplate, men live så innfrir de simpelthen ikke. Dette gjelder særlig hvis en sammenligner dette med Pagan’s Mind sin fantastiske opptreden forrige dag. Det hjalp ikke særlig på at akustikken ikke var den beste, og de opplevde også tekniske problemer under konserten. Det hjelper dessverre ikke å ha gode sanger eller å være gode på instrumentene sine når en ikke greier å få opp stemmingen. Noen band hører hjemme i studio.

Tömmermenn beskriver seg selv som blytung norsk rock. De kunne ikke valgt bedre beskrivelse, for her snakker vi tykke blytunge riff som virkelig får rockefoten i sving. Folkene er noe så sjeldent som et norsksyngende tungrockband, og de påviser at rock fortsatt ikke behøves å bli sunget på engelsk.

Etter Tömmermenn fikk vi servert mer rock, men dette var av den lette og progressive sorten. Magic Pie kom med sin progressive 70-tallspregede rock. Man kunne spørre seg hvordan slik musikk ble motatt blant et publikum der majoriteten var metallheads, men det gikk forykkende bra. Bandet fikk en varm mottagelse og det passet godt inn med litt varm og avslappende musikk innimellom den dystre og harde metallen. Rent aldersmessig så besto dette bandet av folk fra en eldre generasjon, og man kunne tydelig høre at dette er folk som er oppvokst på Emerson, Lake and Palmer og Pink Floyd. Gitaristen imponerte med sin briljante og svært teknisk gode fremføring. Noen ganger var det nesten litt for teknisk, men når det kommer til livespilling så er det strengt tatt ingenting galt med å masturbere gitaren litt ekstra for å imponere publikum.

Store forventninger til keiserne

Mortiis har de siste år gått over til mer elektronisk metal, og bandet serverte elektro-aktige beats og industriell metall. Egentlig syntes jeg ganske synd på bandet da det var rimelig åpenbart at majoriteten i den tettpakkede salen egentlig bare ventet på Emperor. Den legendariske masken var på plass, men ble tatt av etter hvert. Mortiis hadde mye liv og pisket dreadsene sine overalt. Bandet hadde mye energi på scenen og ga mye, men det hjelper så lite når folk utålmodig ventet på blackmetallens monarker.

Etter Mortiis-konserten så antok jeg at folk først og fremst ventet på Emperor befestet, for så og si ingen rikket på seg. Alle hadde kommet dit for å sikre seg en god plass så de kunne se keiserne. Emperor, som mange black metal-band, er kjent for å ha et nasjonalromantisk preg over seg. Det samme kan sies om fansen, for før konserten så stemte publikum i med første vers fra ”Ja vi elsker”. Forventningene har vært skyhøye til denne konserten, og for mange konsertgjengere så var dette bandet alene selve grunnen til at de var på festivalen. Under festivitetene hørte jeg nyss om at det var kommet folk så langvis fra som Japan for å få med seg det som trolig ville bli en av Emperors siste eksponering på scenen.

Etter mye venting så entret legendene endelig scenen. Publikum var kjappe med å vise metallens heder og æres-tegn: hornene. Emperor svingte i gang med en låt fra IX Equilibrium, og publikum var i ekstase. En inferno av headbanging og generell metallgalskap bredte seg kjapt i salen. Ihsahn og hans sammensvorne kjørte på med sin symfoniske black metall. Det tok ikke lang tid før det ble varmt og fuktig i hele hallen. Det gikk hardt for seg og var mye energi. Bandet tok en pause og Ihshan kom tilbake i sin harry, men svært metalliske, drakt med nagler på skuldrene. Det var tid for old-school. I det I Am The Black Wizards ble spilt så tok publikum fulstendig av. Det var virkelig black metal-stemming da publikum sammen med vokalisten skrek ”Inno A SATANA!”. Dette er virkelig en maktdemonstrasjon fra Notoddens keisere.

Konklusjon

Årets MotStøy kan sies å være en suksess, antageligvis mye på grunn av Emperors hjemkomst. Det skal dog sies at man overhode ikke kan klage på resten av oppføringen, for MotStøy stilte med mange sterke band. Festivalen var generelt preget av positiv stemning, og Notodden var metallby for en helg. Det koselige lille lokalet gjorde at konsertene ble intime og det ble mye kommunikasjon mellom publikum og bandene. Festivalen stilte også med stand for Wolf’s Lair, og det var selvfølgelig salg av merch og CD’er fra festivalbandene. Alt i alt en meget fornøyelig opplevelse.