Nick Mason’s Fictitious Sports (1981)

I kjølvannet av Pink Floyds store suksess så noen en mulighet til å tjene seg noen ekstra penger, og Nick Mason fikk endelig gitt ut sitt første soloalbum.

Selv om Nick Mason er det eneste medlemmet som har vært med i Pink Floyd fra starten i 1965 og helt frem til idag, har han aldri vært ansett som den dyktigste musikeren i bandet. Vel kan han slå sine trommeslag, men som låtskriver har det meste vært svakt. Nick Mason sto for eksempel bak de tre siste låtene på Ummagumma, som må være albumets aller dårligste spor.

Hvordan er det da med Fictitious Sports?

Albumet låter like rart som navnet. Vi får syv merkelige sanger levert av en artist som har gått med innestengte ideer siden de mørkeste 60-årene. Roger Waters og David Gilmours dominerende posisjoner i bandet underkuet både Nick Mason og Rick Wright skrivemessig.

Noen karakteristiske saker vi har med å gjøre gjennom hele skiva, er et knippe opprocka jazzblåsere som komper på de merkeligste steder. Robert Wyatt, som er vokalist på alle sangene, har kanskje vært i bedre form, men at mannen ikke har noen særlig god stemme ble vel for alltid dokumentert her. Allikevel er det noe sjarmerende med vokalen, og satt sammen med de riktige stemningene som «Do Ya?» og albumets definitivt sterkeste kutt Hot River låter det litt bra allikevel.

Hot River fortsetter på mange måter der The Wall slapp rent melodimessig, men man kan også ane spor fra tidligere Pink floyd-plater. I slutten må Nick ha hentet direkte inspirasjon fra Atom Heart Mother, for grepene er nøyaktig de samme. Det er ikke utelukkende negativt. Låta er episk og avhengighetsskapende. Til og med koring slik vi kjenner fra Dark Side of the Moon er lagt på.

Nå er det noen som hevder at Nick Mason kun spiller trommer på denne skiva og at alt er skrevet av Bley. At det kan dokumenteres er jo helt riktig, men å hevde at Nick Mason ikke har hatt en eneste finger med i spillet? Det er så mange elementer fra Pink Floyd her at noen av arrangementa må være satt sammen av Mason. For eksempel den Wish You Were Here-aktige låten «Do Ya?».

Dette er ikke et superalbum, men det er heller ikke dårlig. Om du liker jazzprogressiv rock med et snev av psychedelia, er dette noe for deg. Allikevel er nok den eneste grunnen til at man fortsatt finner Fictitious Sports i hylle, at elleville fans av Pink Floyd er ute etter å komplettere