Pink Floyd – Dark Side of the Moon (1973)

Det er sannsynligvis ikke mange som trenger en nærmere introduksjon til dette albumet. Sjansen er stor for at du er en av de utallige millioner av mennesker som enten har eller har hatt denne platen.

Plata har siden 1973 blitt solgt i over 45 millioner eksemplarer. Med det tallet alene må man kunne konkludere med at få musikalske verker har beveget så mange mennesker som denne, men til tross for sin popularitet så kan skiva fortsatt oppdages. Den er nemlig en av de få som både er populær og anonym på en gang.

Billboard-rekord

Dark Side of the Moon har hatt massive salgstall på jevn basis, og fikk sin plass i «Guinness Book of World Records» etter å ha ligget på den amerikanske listen Billboard top 200 i hele 591 uker (over 11 år) uten å falle ut en eneste gang. Samlet har den ligget lenger på Billboard-lista enn noe annet album, hele 917 uker (2015). Lignende tall kan ingen andre plateprodusenter vise til.

Som en liten kuriositet er det verdt å nevne at David Gilmour hadde et veddemål med manageren Steve O’Rourke om at albumet ikke en gang ville nå en topp 10. Gilmour tapte nok pengene sine der, for albumet klatret rett inn på førsteplass i USA, Belgia, Frankrike og hjemme i Storbritannia. Og ikke nok med det; selv om Pink Floyd helt fra starten av ikke hadde vært et band drevet frem av singler, ble «Money» en topp 20-låt i USA.

Alan Parsons i studio, 1973 Foto: Faksimile fra PremierGuitar
Alan Parsons i studio, 1973
Foto: Faksimile fra PremierGuitar

Dark side of the Moon er også suveren rent teknisk. Takket være en ny 16-kanals miksepult og utallige timer som studiotekniker Alan Parsons brukte på The Dark Side of the Moon sammen med resten av bandet, satte albumet nye standarder for lydkvalitet og opptaksteknikk.

Rogers økende kontroll

Dette var  første gang Roger Waters skrev alle tekstene selv. Det resulterte i et fullblods konseptalbumet, og det hersker liten tvil om at Roger var geniet da det kom til tekster. I en alder av 29 år viste Waters en innsikt man gjerne må ha mer livserfaring for å inneha enn alderen skulle tilsi.

Demoer av albumet, som sangen «Money», ble spilt inn et skur i hagen til Roger Waters. David Gilmour hadde også stor innflytelse på materialet når det kom til takt og oppbygging samt instrumentale arrangement og melodier, så Roger skal ikke ha all æren for konseptet alene. Hele gruppen var også delaktige når det kom til spørsmål om tema for tekstene.

Roger Waters i sitt hjem i 1970 Foto: morrisonhotelgallery.com
Roger Waters i sitt hjem i 1970
Foto: morrisonhotelgallery.com

Plata er et konseptalbum som tar for seg de primære utfordringene man kan gå igjennom i løpet av livet. Sammen satte de opp en liste av temaer der sangen «Breathe» handlet om å være i live og dra nytte av det, mens «On the Run» handlet om det å reise, og spesielt frykt for å fly. «Time» tok for seg alderdommen, og «The Great Gig in the Sky» – opprinnelig kalt «Mortality Sequence» og «Religious Theme» gjennom innspillingen – handlet om døden og religion. «Money» snakket om rikdommen som ofte kom med det å være berømt, mens «Us and Them» tok for seg voldelige konflikter i samfunnet vårt, og «Brain Damage» rørte borti sinnslidelser og nevroser.

Stemmene

Gjennom hele albumet er det stemmer som prater om mer eller mindre filosofiske tema. Det var Roger Waters som intervjuet ansatte og andre involverte på Abbey Road Studios hvor innspillingen foregikk. Paul og Linda McCartney fikk også være med på dette, men ettersom de forsøkte å være morsomme var ikke svarene deres egnet for konseptet. Henry McCullouch fra bandet Paul McCartney and the Wings sto for strofen «I don’t know, I was really drunk at the time».

Gerry O’Driscoll, en irsk dørvakt, sa de kanskje mest berømte ordrene som var «I am not frightened of dying. Any time will do. I don’t mind. Why should I be frightened of dying? There’s no reason for it, you’ve got to go sometime» og helt på slutten av siste spor «There is no dark side in the moon, really. Matter of fact it’s all dark».

Tittelen

Navnet på albumet skulle egentlig endres til Eclipse, da bandet Medicine Head hadde gitt ut en plate med samme navnet året før. Da det aldri slo gjennom ble det enighet om å beholde Dark Side of the Moon allikevel. Navnet skal symbolisere det ukjente, den siden av livet ingen ser men mange opplever. Det kan også symbolisere døden, et sted eller en tilstand ingen på forhånd kan vite noe om.

Låten «Us and Them» ble opprinnelig skrevet som en instrumental av Richard Wright i 1969 for filmen «Zabriskie Point», og «Breathe» var en videreutvikling av en sang med samme navn på Rogers soloalbum «The Body» fra 1970. Så selv om låtene for Dark Side of the Moon ble skrevet over en tidsperiode på syv uker, av den grunn at de ønsket å ha nytt låtmateriale på en annonsert turné, så kan man si at materialet for albumet har blitt utviklet over mange år. Man hører mange lignende elementer på de foregående albumene.

Når albumet spilles samtidig med filmen «The Wizard of Oz», mener noen at det oppstår en viss sammenheng mellom innholdet i musikken og handlingen i filmen. David Gilmour kommenterte effekten slik: «Some guy with too much time on his hands had this idea with combining Wizard Of Oz with Dark Side of the Moon».

"Dark Side of the Moon tour", Earls Court i mai 1973 Foto: Faksimile fra tykse Pop, nr. 17 1973
«Dark Side of the Moon tour», Earls Court i mai 1973
Foto: Faksimile fra tykse Pop, nr. 17 1973, tilgjengliggjort av braindamage.co.uk

Pink Floyd turnerte lenge med de nye sangene før selve innspillingen startet, mens slikt materiale i dag ville blitt stjålet med en gang. Selve innspillingen av albumet gikk unna på ca. syv måneder.

Dark Side of the Moon står igjen som det mest briljante verket av Pink Floyd, og som et av tidenes store musikkalbum.

 

Denne omtalen ble første gang publisert 21. jun 2006, og er siden skrevet om til dagens versjon. Her følger de opprinnelige kommentarene fra kommentarfeltet vårt slik det fremsto i 2006:

Kommentarer

14. mai 2006 – neitakk
Suverent album
Dark Side of the Moon er utvilsomt det største albumet som har kommet ut av en platepresse noen gang. Denne bautaen er det ingen som kan flytte på. Dette sier jeg ikke bare fordi jeg er fan av bandet Pink Floyd, men fordi det rett og slett er et stort faktum at denne utgivelsen oser av kvalitet. Albumet omhandler et konsept, og det er derfor nytteløst å trekke ut enkeltlåter. Hele albumet fungerer mer som et eneste fantastisk spor, introdusert og avsluttet av hjertebanking. Selve konseptet med tekster og låtsammenheng er så inni granskauen genialt at noe annet enn toppkarakter ville vært feil å dele ut. Det enkle er ofte det beste, og Pink Floyd klarte her å lage et omfattende album samtidig som de holdt alt nede på det enkle nivået. Jeg har andre skiver av Pink Floyd jeg liker bedre enn denne, men det sier bare litt om hvor bra Pink Floyd er. For denne scorer så høyt som mulig selv om jeg liker Animals fra 1977 bedre.

25. mai 2006 – Hylo
Spenstige saker!
Platen starter pent og pyntelig med Speak To Me/Breathe In The Air. Denne sangen starter litt snodig, så plutselig med et spenstig hopp, hopper interessen min fra litt til mye. Sangene varierer mye. Måten alt fremføres på gjør det veldig bra og tonene som siver inn i øret ditt vil jeg kalle legendariske toner. Dette albumet passer best når du setter deg ned og lytter. Virkelig forbløffende musikk om De gjør det. Et eksepsjonelt album!

3. juni 2006 – groenn
Space-muzak
Pink Floyd imponerer overhodet ikke på dette albumet, etter min oppfatning. Etter en svak periode, som gav et visst håp om bedring etter Meddle, vil jeg gå så langt som å kalle Dark Side of the Moon skuffende svak.
Låt-komposisjonene er nærmest amatørmessig enkle og lite kreative. Det er ingen låter som utmerker seg, eller sitter musikalsk på noen måte. Singel-låten «Money» er vel den som kommer nærmest, men heller ikke mer..
Pink Floyds problem i denne perioden, er altså mangel på musikalsk integritet og kreativitet.
Da hjelper det lite med profesjonelle strømlinjeformede arrangementer og teknikk.
Plata bæres av dette, samt karakteristisk Engelsk vokalklang som nok bidrar til et smigrende lydbilde for mange.
Man merker seg de flere manglende og feilaktige passasjer og vendinger som ville løftet låtene mange steder.
Konklusjon: kjedelig

10. juni 2006 – vta
Klassikernes klassiker
Her snakker vi om en virkelig bauta i musikkhistorien. Det kan nok diskuteres om dette er Pink Floyd’s beste album, men det finnes jo omtrent ikke sidestykke til hva de oppnådde med denne utgivelsen. Ser ikke noen grunn til å dypanalysere verken låtvalget deres eller innspillingen generelt, da dette jo er gjort tusenvis av ganger av andre i alle år siden utgivelsesdagen. Når det er sagt så synes jeg kanskje bootlegutgivelsen (fra den opprinnelige tapen som ble stjålet fra studio) innehar en noe større sjarmfaktor, men dette blir egentlig helt underordnet i denne sammenheng. Dette albumet plasserer seg trygt inn blant de ti øverste blant de 100, og jeg vil nok anta at de fleste som leser dette allerede har minst ett eksemplar i hende. Mange har nok også albumet både på vinyl, CD og kanskje også andre innspillingsmedier… likt som undertegnede.

10. juni 2006 – Henry
The Great Gig
Dette er ikke den beste skiva PF har gitt ut etter min mening, Meddle og Animals kommer hakket høyere.
Men Albumet i seg selv er jo vidunderlig gjennomført fra start til slutt.
Kjeder meg aldri når jeg nyter denne, det har overføringer og partier som er flott å høre på.
Hele albumet er som en stor låt.

29. juni – Highwaystar
Forut for sin tid
Dark Side of the Moon er kanskje det enkeltalbumet som har stått for den største revolusjonen innen musikkproduksjon og teknikk, og selv idag låter den originale miksen godt. Kompositorisk vil jeg likevel hevde at dette ikke på noen måte er Pink Floyds høydepunkt, den biten perfeksjonerte de senere på 70-tallet. Istedet blir vi på dette albumet overøst med effekter, lyder og originale ideer, noe som gir en unik stemning og bidro til at albumet sammen med Led Zeppelin og Deep Purple for alvor fikk meg musikkinteressert. Idag er jeg litt mer kritisk, og favorittlåtene heter ikke lenger «Time» og «Money», men «Us and Them» med sitt mektige refreng og klimakset som avslutter albumet ved navn «Eclipse». For sin betydning for musikkhistorien fortjener albumet full pott, jeg havner litt lavere fordi låtene ikke har tålt tidens tann like godt som produksjonen.
Men bevares, dette er en klassiker alle skal ha i samlinga.