Roger Waters – Is This the Life We Really Want? (2017)

Roger Waters, først og fremst kjent som tidligere bassist i Pink Floyd, har endelig kommet med nytt materiale. Det har gått 12 år siden forrige soloalbum, og Waters har jobbet med «Is This the Life We Really Want?» siden 2010. 2. juni ble det gjort tilgjengelig for allmenheten, og det sies at albumet fikk en blandet mottakelse. Vi har spilt oss gjennom flere ganger og dannet vår egen mening uten påvirkning fra andre medier.

Man føler man har hørt enkelte musikalske elementer før, særlig i starten. En snodig blanding av soloalbumet Amused to Death i 1992 og Pink Floyd-albumet The Wall fra 1979, men kanskje hakket mer progressivt. Gamle artister som Roger Waters forventes ikke å være nyskapende, og han behersker sin sjanger så godt at det er riktig spor å fortsette i. Ja, det er jo det eneste riktige.

Roger Waters i Barcelona 2011

Waters har et helt eget musikalsk uttrykk. Det er både velkjent og unikt, men han viser en annen side som ikke er så unik. Eldre artister har en tendens til å bli kraftig politiske i uttalelsene, og det skinner også gjennom på tekstene. Selv om dette er en enorm produksjon og en gjennomtenkt utgivelse, er det også en protest mot verden.

Waters tar et oppgjør med en verden der problemene er stadig mer kompliserte, men kanskje males fanden også på veggen? Treffer han egentlig? Det er vanskelig å ta tyren ved horna når man ikke kan se den, eller i det minste ikke er enige om hvilket dyr som er problemet. Men man behøver ikke være enig med Waters for å kunne nyte albumet. Musikalsk sett er det fantastisk fra start til slutt, og selv om vårt førsteinntrykk av det lyriske er at Waters høres ut som en sint og bitter gammel mann som tar sterke ord og uttrykk i bruk, så er sannheten at teksten og budskapet er tungt og velskrevet materiale som det tar tid å sette seg inn i.

Ser man på tyngden av albumets konsept er dette hans skarpeste verk siden The Wall, og kanskje er det også større enn noe han har gjort før. Samtidig åpnes det for debatt. Er det riktig å kritisere en president som faktisk ikke er en diktator, men tross alt er valgt av folket i et land der du selv ikke har stemmerett, og lever vi alle i redsel eller var det mer å frykte i middelalderen da verdens befolkning var langt fra fysisk og mentalt frie slik vi er i dag?

Spørsmålene er mange, og Waters forsøker nok å få lytteren til å tenke mer enn han forsøker å gi endelige svar. Tross dette vet vi at Waters elsker å provosere, og at han besitter svært sterke meninger om stormakter og ikke minst utfordringene i midtøsten.

Vi må konludere med at plata er en innertier, men du kan jo lytte og bedømme selv?