Rush in Rio

Satt i produksjon for live DVD-en fra Vapor Trails-turneen, er lyden fra Rush in Rio et betydelig kapittel i musikkhistorien. Live-mixen er superbel og legger frem showet slik det virkelig var uten fargelegging.

På DVD-en spiller bandet foran sitt nest største publikum, som telte 40.000 individer den aller siste kvelden av turneen deres. Det største publikummet var på 60.000 (kvelden før i piskende regnvær) i São Paulo.

Konserten forløper over tre plater, og dette er et dokument som bør få dem som tidligere har satt sin tvil på Rush, som et himmelsk hardrockband, til å endre oppfattelse. Konserten åpner med et voldsomt og energisk publikum som i kor synger teksten til «Tom Sawyer» sammen med Geddy Lee. Brasilianerne er sprøyte gale, og skaper et trykk som ikke var fysisk mulig å fjerne på opptaket. Men det virker som det skal. Publikumet er som et fjerde instrument.

Deres beste konsertfremføring noen sinne

De rakk ikke å ta soundcheck den kvelden grunnet produksjonsforsinkelser på arenaen. Det resulterte i en rå og ærlig lyd som vi trolig aldri har hørt eller vil få høre maken til. Dette er lyden av et band som gir alt, og det høres veldig live, veldig ekte og kraftig energifullt ut. Ikke bare strekker de seg langt, de gjør faktisk sin beste liveframføring noensinne. Å se Rush live kan være litt av en opplevelse. Men kun publikumet i Rio fikk se Rush som dette; langt ifra typiske rockeveteraner. Musikalsk sett drar de sine egne fysiske grenser til bristepunktet og overgår hverandre i intensitet gang på gang. Lees håndtering av bassen har aldri vært så aggressiv, hurtig og nøyaktig før, ihvertfall ikke på et livealbum.

Neil Peart dytter hele bandet mot ytterkanten av det som er mulig å gjøre med instrumenter, der han slår polyrytmiske takter så til de grader i overdrive at man kan lure på hvor de ti andre trommisene sitter. Vel vitende om at dette er deres siste konsert gir han absolutt alt han klarer om og om igjen på hver eneste låt. Og Alex Lifeson viser at han kan overgå hvilken som helst gitarist uansett band og sjanger når det kommer til soloer på scenen. Dette er farlig nær den beste tekniske gitarfremføringen som er gjort i hele verden til dags dato (ja vi overdriver så engasjerte vi blir av dette). Konsertprogrammet strekker seg over hele repertoaret til Rush, fra første til siste album, og består av 31 låter. Hver låt får sin fremføring for alt den er verdt, og det spares ikke på noe.

Ren spilleglede

Her er det ikke snakk om å fremføre en låt fordi de må, og fordi publikum krever det. Rush får frem den kunstneriske verdien og en karakteristisk personlighet på hvert eneste spor. Den største delen av materiellet er hentet fra bautasteinene innen progrock, albumene A Farewell to Kings, Working Man og 2112. Men det fremføres også en del låter fra det siste albumet, Vapor Trails. Dette kan ikke en gang kalles et comeback. Rush har alltid vært flinke med det de driver med, og denne gangen overgår de alt de tidligere har gjort.