The Mars Volta – Frances the Mute 2005

Etter bare i underkant av et år i hyllene, er denne platen allerede blitt en klassiker.

Dette albumet, med sin merkelige tittel og mystiske cover, kjøpte undertegnede uten å ane hvordan det ville høres ut. Plata har mottatt en rekke gode anmeldelser, men hadde også ligget som nummer en på VG-lista, og det borger som kjent ikke nødvendigvis for kvalitet.

En kunne ikke tatt mer feil, for enten så hadde alle med et sterkt forhold til rock og/eller progressiv musikk kjøpt plata akkurat den uken, eller så satt det mange forundrede folk rundt om i Norges land og lyttet på denne skiva. Dette er nemlig moderne, progressiv rock, som med rette kan beskrives som utfordrende, melodiøs, variert og velspilt.

Det tar litt tid før denne sitter, men selv om man ikke har fått helt taket på den, er det materiale som til stadighet vender tilbake i spilleren. Av gode spor er det verdt å trekke frem den rytmiske, latino-inspirerte låten «L’Via L’Viaquez» og singelen «The Widow». Begge to fantastiske låter, førstnevnte litt av en gladlåt, samtidig som melodiene og spillegleden man hører i denne låta fenger utrolig.

Videre åpenbarer verkene «Cygnus», «Miranda» og «Cassandra Geminni» seg, og da er man solgt. Fra «Cygnus», åpningskuttet som byr på halsbrekkende prog med masse vendinger, til «Miranda», med den dystre trompetstemmen og en fantastisk stemning, og selvsagt storverket «Cassandra Geminni», som har alt et prog-epos bør inneholde og mer til. Vokalist Cedric Bixler-Zavala synger fantastisk albumet gjennom, hele bandet spiller utrolig godt og bandets sjef, gitarist og produsent, Omar Rodriguez-Lopez, har gjort en fantastisk jobb med å arrangere disse komposisjonene. Vi kunne trukket frem enkeltpartier og gjort omtalen dobbelt så lang, men lar være. Dette må ganske enkelt oppleves.

Finnes det så ingen dødpunkter?

Jo, slutten på «The Widow», en støyete affære, kunne med fordel vært kortet ned, men man blir ikke nevneverdig plaget. Åpningen på «Miranda», 4 minutter med ambient og diverse effekter, er også vanskelig å spise, men etter hvert bidrar den til å gjøre inntrykket enda sterkere når trompeten som starter låten introduseres. Spesielt når man hører på hele albumet sammenhengende, som man selvsagt bør.

For mange kan nok «Frances the Mute» fortone seg som litt merkelig og vanskelig å få tak på, men de som har sans for progressiv musikk alà Yes, King Crimson, ELP og nyere band som Anekdoten og The Flower Kings bør gi dette en sjanse. For selv om The Mars Volta ikke minner om noen av dem bør albumet appellere til samme lyttergruppe.

Konlusjon

«Frances the Mute» er allerede en klassiker og en milepæl i en seriøs samling, og om 30 år har albumet forhåpentligvis samme status som «In the Court of the Crimson King», «Tarkus» og «Relayer» har idag. Det fortjener det, for så bra er det faktisk.