Det siste mesterverket

I 2014 ga Pink Floyd ut sitt aller siste album «The Endless River»

En så spesiell utgivelse skal omtales deretter. Før man kritiserer dette albumet negativt bør man tenke over noen detaljer. Det handler ikke om hvem som er best av Roger Waters og David Gilmour. Dette er ikke et comeback eller fisking etter nye fans, og om albumet ikke faller i smak så får det være lytterens subjektive mening. Kvaliteten av arbeidet er like bra som alltid, og lydmessig overgår det alt.

Vi anbefaler bluray-versjonen som inneholder en 5.1-miks kodet i DTS HD Master Audio hvor lydkvaliteten er så perfekt som dagens teknologi kan tilby. I tillegg følger det med en CD-plate som er grei å ha i bilen.

Pink_Floyd_(1971)

Pink Floyd er gjennom tidene et av verdens mest suksessrike band. De har gitt ut album helt siden 1967 og gjennom 47 år har de solgt millioner av eksemplar. Albumet som kom nå er det første på 20 år. Det er altså to hele tiår siden vi har hørt nytt materiale fra bandet, og verden har endret seg mye siden 1994. Forvent derimot ikke at Pink Floyd har utviklet seg på denne tiden, for det ville vært både rart og unaturlig. Dette er en avslutning og ikke en ny start.

Litt aktivitet

Det har vært noen soloprosjekt i mellomtiden med album og turné, og faktisk så har den gamle lineupen spilt sammen også. Tross dette er ikke Roger med i bandet, noe han heller ikke ønsker. Richard Wright døde i 2008, og Syd Barrett som heller ikke lever lenger ble sparket fra bandet i 1968. Da gjenstår bare David Gilmour og Nick Mason, og dette er duoen som har vært med lengst med tanke på at Roger forlot bandet i 1985 og at Richard var ute noen år på 80-tallet. Nick har vært med hele tiden, og David fra 1968. Man kan derfor trygt kalle dette for et ekte Pink Floyd-album.

Dette til grunn så forstår man at Pink Floyd ikke gir ut et nytt album for å tjene penger eller for at de ønsker å gjøre et comeback. Bandet er heller ikke ute etter ros eller anerkjennelse – dette har de høstet nok av som det er.

«The Endless River» kan tolkes som en hyllest til Pink Floyd, fansen og ikke minst avdøde Richard. Davids kone Polly Samson kaller det en svanesang til minne om Richard. Musikalsk sett er albumet en gammel idé fra 1995, da det allerede den gang ble snakket om at det var nok overskuddsmateriale til et nytt album. Andy Jackson mikset sammen en plate som hadde arbeidstittelen «The Big Spliff», og noe av materialet derfra er lagt som basis. «The Big Spliff» ble som kjent ikke gitt ut, og grunnen var kanskje at David ikke var fornøyd. Han leverer ikke fra seg noe som helst før han synes kvaliteten er god nok.

For første gang på 20 år får vi noe nytt av Pink Floyd – noe ingen har hørt før. Enkelte hevder at dette ikke er en nyhet fordi opptaka er gamle. Men det er aldri noen andre enn musikerne og produsentene som har hørt opptakene. Det er i tillegg spilt inn mye nytt, og alt er mikset nøysomt sammen til en nesten times lang komposisjon.
Undertegnede hører albumet som to låter. Først en lang instrumental i fire hoveddeler og deretter en ordinær låt med vokal. Instrumental-delen er like vakker som «Marooned», mystisk som «Absolutely Curtains», fengende som «Another Brick in The Wall» og majestetisk som «Welcome to the Machine».

Lenge siden sist

Det har gått 20 år, og første spor «Things Left Unsaid» høres ut som en tidsvirvel som trekker deg innover og med et kjempesmell tar den bokstavlig talt knekken på suben din om du på forhånd har skrudd for høyt opp. Det følges av kjente gitarstrenger som fra starten av bevitner at det er overskuddsmateriale fra «The Division Bell» som ligger til grunn. Det gjør overhodet ingenting, for fortsettelsen er annerledes. Der hvor «The Division Bell» var lystig og lett er «The Endless River» mørkt og melankolsk med mengder av nostalgi. Tonene går etter hvert over til en krysning av albuma «Wish you Where Here» og «Animals» på sporet «It’s what we do».

Signaturen er ikke til å ta feil ved; det er bare Pink Floyd som kan stå bak. Alle instrumentalspora er fenomenale, men særlig de sammenhengende sporene «Allons-Y (1)», «Autumn ’68» og «Allons-Y (2)» skiller seg ut som et stort høydepunkt, der det er vakre melodier og et fantastisk pompøst orgelspill som må stamme fra studiotiden da «A Saucerful of Secrets» ble spilt inn. Mellom bølgedalene kan drivet enkelte ganger minne om soloplatene til David uten at dette er feil eller negativt, mens andre ganger skulle man tro at Roger også var involvert. Nick spiller ofte rytmer som passer med The Wall, men samtidig gjør han nye ting som på sporet «Skins».

Så kommer avslutningen som er så sterk at det ikke finnes ord. Hvorfor er ikke «Louder than words» på hitlistene? Dette er den eneste sangen på albumet, og det er nok flere som vil nikke ja på spørsmålet om det ikke skulle kommet et helt album til med ti tilsvarende sanger. Det ble dessverre bare en sang, men det er ingen grunn til skuffelse av den grunn. Instrumental-delen veier så til de grader opp for det hele at her sitter man med et nytt Pink Floyd-album man kan kose seg med i tiår som kommer. Det femtende og siste i rekken.
Måten man lett kan skille gode og dårlige album på er å spille dem om igjen mange ganger. Har du noen gang opplevd at du må bytte ut CD-ene i bilen fordi du er gått lei dem du har under solskjermen? Vel, dette er ikke et av dem. Undertegnede har spilt gjennom 20 ganger siste uken, og det vokser for hver gang.

Tusen takk

Albumet skuffer ikke en ekte fan, og med mindre du har hatt problemer med Pink Floyd-eraen etter at Roger forlot bandet så vil dette glede deg vel så mye som de foregående albuma. Et par gjennomspillinger vil det nok allikevel kreve før det sitter som det skal.

Tusen takk og farvel Pink Floyd, det har vært en gledens tur for alle passasjerer. Nå har toget kommet til den spektakulære endestasjonen «The Endless River», og etter dette kan man bare snu seg tilbake og betrakte minnene. Musikksmaken velger å ikke sette noen karakter denne gang.