Twenty Sixty Six and Then – Reflections on the Future (1972)

En gang i blant kommer du over gamle plater fra en svunnen tid – plater som blåser fletta av deg. Reflections on the future er en av disse.

Vi er i Tyskland en varm sommerdag i 1972. Etterkrigsgenerasjonen har fått et nærmest fritt kulturelt spillerom. Progrocken har begynt å sette seg, og med basis i tungrock og de vanlige instrumentene, men også med vibrafon og fløyte i kofferten går seks unge gutter inn i studio for å spille det som i dag fremstår som et monster av et konseptalbum. På høyde med Deep Purple og Uriah Heep, men langt mer spisset mot art- og progrock.

Her er det underholdning fra første til siste sekund. De hamrer løs på alt, pakker det inn i fremragende melodier, pynter med lydeffekter og forteller i tillegg en historie. Hva bringer fremtiden? Først kommer høsten, så kommer vinteren. Sola går ned bak fjelltoppene, og det ser ikke lyst ut. De maler en tung og melankolsk stemning som kommer spesielt godt frem på de to beste låtene, henholdsvis «Autumn» og tittelkuttet «Reflections Of The Future».

Navnet «Twenty Sixty Six and then» er en kobling til 1066, året da Frankrike og England sto mot hverandre i Slaget ved Hasting. Bandet besto av vokalist Geff Harrison, Gagey Mrozeck på gitar, Dieter Bauer på bass, Konstatin Bommarius på trommer, og Steve Robinson sammen med Veit Marvos som delte på å spille orgel, elektrisk piano, vibrafon, synthesizer, mellotron and vokal.

Dette er et latterlig bra album, en spennende vokal, et stort musikalsk arrangement, komplekst, tungt og interessant, og ikke minst fremstår det som helt unikt. Dessverre ble det med denne ene utgivelsen. Dårlig økonomi og en tøff musikkbransje satte et hinder for en fortsettelse. Heldigvis er denne skatten bevart, og en hver person som liker rock, gjerne fra 1970-tallet, kan trygt sjekke det ut.