W.A.S.P. – Kill Fuck Die (1997)

En glemt perle for den som tåler aggressiv og bråkete musikk

Mange W.A.S.P. fans later til å mislike denne sterkt, og det er liten tvil om at albumet skiller seg kraftig ut fra resten av bandets diskografi, men etter min mening er dette albumet deres beste. Etter mye trøbbel i privatlivet var Blackie Lawless og gitarist Chris Holmes etter eget utsagn ekstremt forbanna og fulle av hat, med det resultat at de lagde den mest bråkete og aggressive W.A.S.P. skiva noensinne, låttitlene sier vel sitt.

Jeg kommer ikke på noen andre album å sammenligne dette med, produksjonen er nærmest industriell og veldig bråkete, men med mange skjulte detaljer, trommene høres ut som maskiner og Blackie synger sintere enn noensinne. Likevel er dette også kanskje bandets mest varierte album og gir man det noen sjanser så skinner de klassiske W.A.S.P. melodiene gjennom, og de er bedre enn noensinne.

Det er ingen vits i å nevne låter, da alt er bra, men personlige favoritter er likevel tittelkuttet, «Killahead» og «Little Death», pur adrenalin på cd. Etter dette albumet roet Blackie seg og ga ut et par middelmådige album før litt av aggressiviteten var tilbake på «Dying for the World». Litt synd er det at gruppa ikke fortsatte i denne retningen, men da hadde kanskje også denne plata mistet sin status.

Så, for å oppsummere; Trodde du at W.A.S.P. stort sett hadde debuten, «Crimson Idol» (forøvrig ekstremt oppskrytt) og «Headless Children» å by på? Gi denne en sjanse, men snurr den når du tar oppvasken heller enn å sette den på i bilen, det kan få fatale følger..