Pink Floyd – Wish You Were Here (1975)

Etter den enorme suksessen med Dark Side of the Moon i 1973 var det ikke enkelt for Pink Floyd å fortsette, særlig ikke med tanke på de interne konfliktene som nå begynte å gjøre seg gjeldende. Det er sånt som kan skje når bandet du spiller i blir astronomisk stort over natta.

Bandet satt nå med et hav av materiale, og hadde helt siden starten på 1970-tallet opparbeidet et stort lager av sanger som ikke ble utgitt. På turneene som fulgte etter 1973 ble en rekke nye låter presentert, og et knippe av disse ble snekret sammen for Wish You Were Here.

Det resterende de satt med ble utgitt på albumet Animals i 1977. Av den grunn kan man høre klare likheter mellom disse to albumene, spesielt på «Have a Cigar» som like godt kunne vært spart til Animals.

fe82f09f0ffa54e6be936c70f42c3c70-1000x740x1

Mange hevder at Wish You Were Here er en nedtur, og at det klart kan høres på formen til bandet at de ikke taklet suksessen nevneverdig. Waters dominans skapte sure holdninger hos enkelte av medlemmene. Dette kan helt sikkert stemme hvis vi ser på liveopptrednene deres på den tiden, men Wish You Were Here som studioalbum vitner ikke om depresjon og kvalitetstap i det hele tatt.

Wish You Were Here er nemlig ofte det albumet fansen liker best. Og det er nok ikke uten grunn at så mange liker det, for i motsetning til den episke Meddle, innehar ikke Wish You Were Here noen dødpunkter. Albumet symboliserer også det som holdt bandmedlemmene sammen, nemlig et felles savn etter Syd Barrett, musikkgeniet som dessverre måtte gi seg grunnet LSD-ens negative bivirkninger. Hele albumet er derfor dedikert han, og det ga en spesiell stemning i studio.

Et bilde av Syd Barrett fra 1975, angivelig i Abbey Road studios
Et bilde av Syd Barrett fra 1975 i Abbey Road studios

Syd Barrett dukket faktisk opp i studio under innspillingen, og David Gilmour har bekreftet dette ved flere anledninger. Detaljene rundt det overraskende besøket er derimot litt uklare. Noen hevder at han sto og hoppet på gulvet mens han pusset tennene, et rykte som garantert bygger på misforståelsen om at Syd visstnok skal være gal.

Barrett er blitt så legendarisk at en fjær blir til fem høns, men sannheten er annerledes. Folk som traff ham hjemme i Cambridge, og hans fetter, har sagt at Barrett var fullstendig oppegående, men at han led av angst for store folkemengder. Han ønsket ikke å være i rampelyset, og la den i hans øyne vonde tiden med Pink floyd bak seg. Han holdt seg borte fra offentligheten helt frem til sin død i 2006.

Wish You Were Here er et praktfult album. Shine on You Crazy Diamond er det sterkeste kuttet på plata, tett fulgt av Have a Cigar. Maktdemonstrasjonen Welcome to the Machine må også nevnes, en låt som fikk grunnmuren på Valle Hovin til å nesten slå sprekker da de spilte der i 1988. Den konserten kunne høres over hele Oslo, og folk som bodde i blokker nær Valle Hovin sendte inn klager på det de betraktet som rene jordskjelvet.

Det anbefales selvsagt alle å skaffe seg dette albumet, men det behøver ikke være det første du setter deg ned med. For å få et riktig bilde av Pink Floyd bør man starte med debuten og følge hver plate kronologisk. Fortsatt kan du høre råskapen til Pink Floyd, men det eksperimentelle er mer eller mindre borte i låter som Wish You Were Here, og Roger Waters hadde begynt å sette sitt preg på lyden.